Innenlands vaksinepass høres forlokkende ut, ikke sant? En app som skal gi deg «friheten tilbake». Men, gleden kan bli kortvarig: Etter den søte kløe, kommer den sure svie.
Helse- og omsorgsdepartementet har på vegne av regjeringen fremlagt et midlertidig nytt kapittel 4A i smittevernloven på høring, med regler om koronasertifikat.
Den foreslåtte lovhjemmelen delegerer fastsetting av rammen for bruken av koronasertifikater til departementet, gjennom koronaforskriften. Man har foreløpig ikke håndfast informasjon om planlagt bruk, men regjeringen har uttalt i mediene at man ønsker bredere og mer utstrakt bruk av koronasertifikat enn de anbefalinger som er framkommet fra helsemyndighetenes side (helsemyndighetene ser for seg bruk ved større offentlige arrangementer, cruise og pakkereiser). Det er heller ikke gjort tydelig rede for hvem, offentlige eller private parter, som skal ha anledning til å avkreve koronasertifikater, og om bruk innenlands vil være frivillig eller pålagt. Dersom koronasertifikat behandles på samme måte som øvrige smitteverntiltak etter koronaforskriften, er det naturlig å legge til grunn at bruk blir pålagt, og at pliktbrudd blir sanksjonert. Det må anses klart at bruken av koronasertifikater, bruk av sanksjoner, samt varighet av ordningen er vel så viktig for berørte og allmennheten å ta stilling til som implementering av hjemmel.
Man oppfordret altså til en offentlig debatt om dette, men når høringsfristen settes til kun èn uke vil en forsvarlig faglig offentlig debatt ikke kunne finne sted. Å sette så kort høringsfrist er ikke egnet til å sørge for god kvalitetssikring, og vil trolig vise seg ved at mange høringsinstanser, som burde vært hørt, ikke inngir høringssvar, eller at høringssvar inngis uten at alle implikasjoner ved ordningen blir vurdert fullt ut.
Regjeringens beslutning om å sende forslag om koronasertifikat på høring har, til tross for uforsvarlig behandling, resultert i et folkelig engasjement uten sidestykke. Over 10.000 høringssvar er innkommet – de fleste negative, herunder flere kjente jurister og advokater. Blant disse fremheves her høringssvar fra Hans Petter Graver, Anna Nylund, Kristin Bergtora Sandvik, Mona Naomi Lintvedt, Morten Walløe Tvedt og Brynjar Østgård. De fem førstnevnte er alle tilknyttet juridisk fakultet, fire er professorer. Østgård er advokat med møterett for Høyesterett. Samtlige reiser betimelige spørsmål ved det faglige grunnlaget for å innføre en slik ordning, samt om konsekvensene kan bli andre og større enn dem som er presentert i mediene.
Graver m.fl påpeker følgende svakheter ved lovforslaget, som deretter diskuteres i høringssvaret på 15 sider:
- «Forslaget bryter med Grunnloven, EMK og EØS-avtalen når ikke Stortinget skal fastsette absolutte krav til hva et sertifikat skal brukes til og hva det ikke kan brukes til.
- Departementet underkommuniserer på hvilken måte et koronasertifikat griper inn i Retten til privatliv, tanke-, samvittighets- og religionsfriheten, forsamlings- og forbudet mot diskriminering.
- Notatet foreslår innføring av en legitimasjonsplikt, og bryter dermed med retten til å ferdes anonymt.»
Morten Walløe Tvedt påpeker at utgangspunktet for en vurdering av om koronasertifikat kan innføres og bruken av det, forutsetter at de tiltak man innfører lettelser fra i seg selv er lovlig innført:
«Det er også viktig å huske at hvert av tiltakene som stenger ned samfunnet kun er lovlige så lenge det finnes en begrunnelse for dem. Tre krav må være oppfylt: 1) Det må være begrunnet i smittevern; (2) Det må være nødvendig, det vil si at den samme effekten ikke kan oppnås med andre midler; og (3) hvert tiltak må vurderes i en helhet om det er forholdsmessig. Normalordningen er at når en av disse tre vilkårene ikke lengre er til stede, så faller tiltakets lovlighet bort. Høringsnotatet ser ut til å ha glemt at normaltilstanden er frihet.»
Brynjar Østgård fremhever at midlertidige tiltak har en lei tendens til å bli permanente:
«5. Flere steder i Notatet fremheves at det er tale om en midlertidighet på 12 måneder. Det er en kjent sak at midlertidige tiltak har en lei tendens til å bli permanente, særlig dersom de viser seg «effektive». Når «effektive» systemer først er etablert, er det vanligvis en viss terskel for å fjerne dem. Regjeringen og helsemyndighetene har investert enorm prestisje i å håndtere koronasmitten, og vil rimeligvis tviholde på tiltak og systemer som gir dem mulighet for å vise til suksess. Dette kommer også til syne i på side 29, når det vises til det tidspunkt «det ikke lenger er behov for restriksjoner for de som ikke er vaksinerte». Erfaringen med regjeringens håndtering hittil, tilsier at dette skjønnet kommer til å bli temmelig «restriksjonsvennlig», og det hele vil dra ut i tid. Man kan derfor ikke feste lit til argumentet om midlertidighet.»
Av offentlige instanser er det grunn til å framheve høringssvar fra medisinsk fakultet ved UiO og Senter for medisinsk etikk:
Senter for medisinsk etikk:
«1. Å bruke smittevernloven differensiert ut fra individuell eller gruppebasert risiko (f.eks. fordi man er vaksinert) kan åpne opp for lignende krav fra de som har lavere individuell eller gruppebasert risiko for alvorlig forløp av en smittsom sykdom (f.eks. yngre). Det er ikke noen god begrunnelse for hvorfor kun risiko for smitte og ikke risiko for alvorlighet gir mulighet for lettelser. Det er heller ikke presisert hvor lav risiko for å smitte andre som kreves for å kvalifisere for lettelser.»
UiO – medisinsk fakultet
«7. Å knytte betydelige grunnleggende rettigheter og goder til å være vaksinert vil kunne gjøre det vanskeligere å prioritere vaksiner ved neste pandemi slik det ble gjort denne gangen. Det kan gjøre at mange flere liv går tapt ved neste korsvei. Det samme kan gjelde for oppslutning om smitteverntiltak blant de som har lavest risiko for alvorlig forløp, og for de som kan redusere fare for å smitte andre på andre måter enn det som er nevnt i høringsnotatet. Motivasjonen for «dugnad» kan synke om man innfører ordninger som gjør at de som kanskje har bidratt mest blir holdt utenfor når gevinstene/lettelsene prioriteres.»
Når man i tillegg ser hen til tidligere uttalelser fra Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas i forbindelse med forslag om portforbud, oppfatter vi vurderingene over som ytterligere forsterket:
(..) vi fant det i tillegg nødvendig å peke på at lovfesting av en særskilt hjemmel for generelt portforbud også kunne innebære en uheldig signaleffekt i form av legitimering/normalisering av et slikt, totalitært inngrep overfor borgerne.
Man får ofte høre at slike innvendinger ikke er «juridiske». Vel, man kan kalle det hva man vil. Virkeligheten er at det er solid empiri for at når et inngripende tiltak først er akseptert – om enn med begrenset anvendelse i sin første form – blir det i neste omgang brukt som argument for å gjøre det mer eller mindre permanent, for at anvendelsesområdet kan utvides og/eller at når man har akseptert dette, må man kunne akseptere andre tiltak som ikke er mer inngripende. Som jurister har vi etter min mening plikt til å påpeke også denne dynamikken, når vi uttaler oss om konsekvensene av et lovforslag.
Vi som har underskrevet denne kronikken tiltrer helhjertet sitatet fra Jon Wessel-Aas over og vi mener at sitatet i enda større grad er av betydning knyttet til forslag om innføring av koronasertifikat, enn for forslag om innføring av portforbud.
Vi oppfordrer herved våre folkevalgte til å legge forslaget om innenlands bruk av koronasertifikat i skuffen.
Guro Tuv, Sjak R. Haaheim, Anne Cecilie Kristensen, Tonje Gulliksen, Helge Morset, Christian Angell Røkke, Arne Donald Andersen, Øyvind Bratlien og Andre Standberg
